hits




SAMSUNG CSC

Hoihoi. Herlighet så rart å tenke på at vi er i desember. Været ute tilsier ikke det samme, men kalenderen viser måned 12. Kroppen derimot kjenner at det er en kaldt måned vi er kommet inn i. Heldigvis finnes det ull og vedfyring. Legetimen på torsdag gikk helt greit. Vi var enige i mange ting, men ingen av oss ble noe klokere. Jeg skal tilbake dit i februar for videre oppfølging og jeg skal til kiropraktor igjen på tirsdag. Neste uke håper jeg blir en bra uke og at jeg får trent mer, for jeg har ikke klart mer til nå. 

Ny katt, nye muligheter. De to forrige jeg hadde ble adoptert bort sist uke og på onsdag hentet jeg denne herligheten. Nå venter jeg på at adopsjonsinnlegget mitt på Dyrebeskyttelsen blir lagt ut og håper på like mye respons som de forrige. Det tok helt av i kommentarfelt og meldinger. 

Nå i helgen har jeg ikke så mye planer. Jarle er syk og hjemme fra jobb i dag, så vi krysser fingrene for at formen hans blir bedre til i morgen. I går la jeg kontaktplast på kjøkkenbenken hjemme hos foreldrene mine og har planer om å legge det på tvbenken deres også. Vet ikke om det blir i dag, men det haster ikke. Jeg må uansett ha hjelp til å bære ned tven, for jeg slet i går bare med å løfte mikrobølgeovnen - gøy å være svak i ledd. 

Jeg runder av her jeg. Formen i dag er så som så.  Jeg er stiv i leddene og kjenner at jeg brukte ryggen mye i går. Tror helgen blir tatt easy. 




Det var på tide å sette seg ned foran datamaskinen for å legge fra seg noen ord. Men ordene kommer ikke automatisk lengre. Jeg må grave dypt for å finne det rette å skrive. Jeg verker, har uutholdelige smerter, skriker innvendig for å få ut sinnet, men det kommer ikke noe ut. Det er ingen skrik om hjelp, for jeg har prøvd så lenge nå, men ingen ser igjennom. De som opplever det samme ser, føler og tenker det samme som meg. At det er et sant helvete å våkne opp hver dag, men en satans følelse av at du ikke er verdt noe, for kroppen lar deg ikke være den du vil være. Jeg lever i et liv med kroniske smerter. Ledd, skjelett og mage. Men fortsatt er det ingen som finner ut hva som er galt. Hva som gjør at ting ikke skal være slik som normalt. For dette er ikke normalt. Og jeg er dritt lei av det.

I dag prøvde jeg meg på egentrening etter 4 måneder uten. Det var ikke lett. Jeg tok øvelser for stretching, men fy flate så vondt. Det reiv over alt, det pulserte i huden og jeg følte jeg gikk på vann. Det var liksom bare sekundene før jeg datt gjennom overflaten. Men jeg kom meg igjennom det. Jeg gjorde det jeg klarte og er motivert for mer!

Jeg reiser tilbake til Haugesund i morgen, for jeg har MR time av knær på onsdag og legetime på torsdag. Men før dette skal jeg til kiropraktor for å prøve å knekke opp både hofter, rygg og nakke. I to uker har jeg hatt strålende hodeverk og nakken har stivnet mer og mer. Da er det like greit å prøve å få løsnet opp i der det kan løsnes opp i. For jeg blir jo anspent. Jeg går jo stiv som en stokk for jeg kvir meg i vondter. Ikke hjelper smertestillende heller, så jeg håper fastlegen har noe positivt å si til meg på torsdag. Fingers crossed. 




SAMSUNG CSC

Hei alle sammen. Jeg har faktisk hatt en bra periode nå. Eller, ikke kjempe bra, men bedre. Jeg har jo hatt visse smerter, men jeg har fått utnyttet ''smertefriheten'' veldig godt. I dag fikk jeg tilbakefall og verker i hele kroppen, mest i beina. Det forbannede såret i munnen er kommet tilbake og jeg går rundt med en leppe som minner om en dårlig botoxjobb. Det såret er ikke bare bare, for det hemmer spisingen min. Det eneste jeg får i meg er flytende. Se for deg et åpent brannsår i munnen som aldri får skorpe på seg, å få noe i eller på det såret er så vondt at jeg begynner å gråte. Holy, jeg håper de nye produktene jeg har fått fungerer! 

 På torsdag og fredag var jeg på storhandel av julegaver og stresset rundt på alle butikkene med hundrevis av folk rundt meg hele tiden. Når jeg kom hjem til Sand var jeg helt slått ut. Det var så mye som skjedde og som skulle bli gjort og kreftene mine ble tappet ut. Jeg lå med feberfølelse, hodet mitt var glovarmt imens resten av kroppen var kald, jeg var trøtt i hode og kroppen var blitt til gelè. 

Sist fredag fikk jeg to nye katter i fosterhjem og Afrodite (sist katt) er blitt adoptert bort. De jeg har nå er 6mnd gamle og jeg kjenner at jeg har veldig godt av å ha dyr rundt meg når jeg er alene. De gir meg noe å holde på med, selv hvor vondt jeg har det. Men i dag er det ikke mye som holder meg oppe. Jeg fikk dusjet i dag tidlig, i håp om at smertene skulle lette også fikk jeg satt på en klesvask. Det får holde for i dag, for det eneste som frister er å holde sofaen. 

SAMSUNG CSC




I dag er jeg så utrolig sliten. Hodet mitt er egentlig bare fullt av tristhet og av utmattelse. Jeg sitter nå i sofaen etter å ha skrelt poteter til middagen og jeg trenger en stor pause fra alt. Jeg har vært syk i 8 måneder og 8 måneder er alt for lenge. Jeg kjenner ikke bedring og jeg har i flertall mer dårlige dager enn gode. Hver dag våkner jeg opp med en deprimerende følelse i hele kroppen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det noe bedre, for ingen har funnet noe som er tilregnet meg. Så da er det det samme hver dag. Jeg har vondt i hele beina, hoftene, ryggen og armene. Jeg får vondt bare jeg er borti beina og det er ikke bare bare å gå slik. 

Jeg kjenner at jeg trenger en pause. En pause fra dette helvetes livet med smerter. Det tar slik på. Men jeg vet at jeg aldri kommer til å få en pause, kanskje i fremtiden, men ihvertfall ikke nå. Det er vondt. Både for det fysiske og psykiske. Det er vondt å måtte tvinge seg ut dørene, selv om jeg bare har lyst til å være inne. Sitte helt stille og ikke gjøre noen ting. Dusje i varm dusj for å redusere smerter, legge meg nedpå, bare slappe av. Det gjør det bare vondt verre å måtte samle alle krefter for å være med på ting. Det er ikke mye krefter igjen og de kreftene jeg har må jeg ta vare på. 

Værsyk kan man også god kalle det. For kroppen reagerer på kulde, varme og dårlig vær. I dag er det regn, hagl, torden, lyn og sol. Alt på en gang og det skaper ikke mindre smerter. Hvordan skal jeg klare å tenke positivt innenfor alt dette? Jeg får høre hele tiden at jeg må tenke positivt og tenke på at jeg blir frisk. Men det er enkelt å si for de som ikke opplever et smertehelvete, for de som har det kjempe bra med seg selv. Jeg har ikke det og det er ikke bare å snu om hjernen å si at ''å, i dag er jeg kjempe frisk og kan gjøre hva jeg vil'' Nei. Det er et negativt liv å gå rundt med vonde bein, ikke klare å stå lenge for ryggen og hoftene verker, å gå å handle for jeg blir så utmattet at jeg må legge meg nedpå. Det er ikke bare å vende seg mot sin egen kropp. Slik fungerer det ikke.

Nå håper jeg snart at det vil skje noe positivt innen helsen min. En 19 åring skal ikke ha det slik i det hele tatt. Jeg mister kontakten med de få vennene jeg har, for jeg kan ikke bare slenge meg på en fest en helg, for kroppen tillater det ikke. Jeg vet at jeg får hevn for hver minste ting jeg gjør og det er ikke gøy i det hele tatt. 

Det er en og en halv time til Jarle kommer hjem fra jobb, så jeg skal ligge på sofaen litt til. Samle alt av krefter før jeg faktisk må gjøre noe. Wish me luck. 

 




SAMSUNG CSC

God formiddag. Eller god kan jeg vell ikke påstå å si, men den er grei. Jeg har ikke oppdatert her inne siden midten av oktober. Det er rett og slett for jeg er fastboende nede hos min kjæreste, som ikke har hatt internett før nå. Jeg har blitt halvveis brunette på denne måneden, blitt fosterhjem for Dyrebeskyttelsen og endelig blitt ferdig med antibiotikakuren. For to uker siden var jeg hos revmatolog. ''Det er ikke farlig å ha smerter'' og ''Du kan gjøre det du drømmer om'' er det jeg fikk ut av timen, så det var rett og slett bortkastet. Hun påsto at jeg hadde senèbetennelse i knærne, men hun klarte ikke å bevise det. For den dagen hadde jeg så vondt i knærne at jeg holdt på å eksplodere. Hun sa at de kunne se betennelsen via ultralyd, så da slengte hun på ultralyd. Så vi noe? Nei. Det skal godt gjøres å få senèbetennelse i begge knærne samtidig. Fortsatt sitter jeg her som et spørsmålstegn og fortsatt har jeg like vondt som før.

I slutten av oktober ble jeg fosterhjem for første gang. Det var til to skjønne kattunger, men de hadde jeg bare i fem dager da plutselig noen ville adoptere de. For to uker siden ble jeg fosterhjem for snuppa det er bilde av. Navnet er Afrodite og hun er ca rundt 5 måneder. Hun er bare så herlig og det er en fryd å ha henne i fosterhjem. Dessverre måtte hun amputere en del av halen dagen jeg fikk henne, for hun hadde en klemskade det hadde gått infeksjon i. Det er en liten halestuss igjen, men det hemmer henne ikke i det hele tatt. Hun er morsom, pratsom, utrolig leken og hun elsker kos. Hver morgen i 6-tiden kommer hun inn på rommet og vekker meg, for da skal hun ha kos. 

SAMSUNG CSC

Dagene for meg går i akkurat det samme det alltid har gjort. Jeg våkner, kjenner etter på kroppen og bestemmer dagen utifra det. I det siste har knær og bein verket noe enormt og jeg er trøtt og sliten. Har egentlig bare lyst å sove. Hodeverk får jeg også i ny og nè, for jeg er så utmattet at jeg holder på å svime av. I dag er jeg ikke i god form. Jeg føler meg slakk og det kjennes ikke ut som om kroppen vil bevege på seg slik jeg vil. Alt er tungt. Derfor er det godt at den finnes sofa og dyne, for der er jeg plantet akkurat nå og deilig er det. Jeg og kjæresten fikk hvertfall støvsuge leiligheten han leiger, og vi ommøblerte litt. Han måtte dra til Haugesund for å hente sin svoger og jeg skal dit på onsdag, så da sto jeg over. Formen er ikke beregnt til å sitte i bil i tilsammen 4 timer frem og tilbake. Ingenting er. 




SAMSUNG CSC

Oioi denne helgen har ikke vært noe for meg. Alt startet fredagskveld da en intens kvalme steg innpå og jeg følte meg super trøtt. Det ble bare verre og verre rett og slett. I går lå jeg for det meste i sofaen, og hadde noen timer der jeg var oppegående. Etter klokken fem så var jeg ulevelig igjen. Fy flate så dårlig jeg var. Jeg verket, var kvalm, hodeverk, svimmel og utrolig trøtt. Halv ti måtte jeg gå å legge meg, i håp om at jeg klarte å sove det av meg. Natten ble laang og jeg fikk lite søvn, men kvalmen hadde heldigvis avtatt litt. I dag reiste jeg hjem til foreldrene mine klokken 10, for jeg orket ikke ligge noen andre plasser å være dårlig. Jeg har klart å dusjet og spist og nå kan jeg endelig si at kvalmen er sluppet. Jeg er fortsatt litt uggen, slakk, trøtt og sliten, men jeg vil heller være det enn kvalm. Jeg HATER kvalme. 

SAMSUNG CSC
//Slik føler jeg meg hver dag. Hver time. Hvert minutt. 

I morgen skal jeg og mamma prøve oss på mediyoga klokken 11 og håpe at jeg får bøyd og tøyd litt. Vi reiser til Haugesund i morgen ettermiddag og skal bli der til tirsdag. Jeg skal ta enda flere glass med blodprøver og håper at de slår ut bra. Antibiotikakuren står jeg fortsatt på og må utvide de tre ukene litt, for det er noen dager jeg har måttet droppe tablettene. I tillegg kan jeg ikke spise/drikke noe med melk (kalsium) i, for det reagerer antibiotikaen på, så det er litt vanskelig å beregne. Det går greit med melk, for jeg bruker laktosefritt, men det er ikke alltid det frister med forskjellige typer mat på kvelden. Håper dagene går fort, for jeg begynner å bli lei hele antibiotikaen. 




SAMSUNG CSC

God formiddag alle. Min er ikke så veldig god, men jeg overlever. Begge knærne er vonde og det er et slit å gå. Øynene er tunge og jeg har aller helst bare lyst til å fjerne sminken, for jeg føler det er en ekstra belastning. Jeg våknet opp med en god følelse i dag og ville derfor krølle håret. Litt fresh må man jo få bli når jeg ellers går rundt som et dass. 

SAMSUNG CSC

For ca. to uker siden var jeg hos Nikita Hair i Haugesund hos the best for å få bort den blågrønne fargen jeg hadde i håret. Jeg ville bort i fra lilla og bleket håret mitt hjemme, og ettersom at det aldri er bra, så endte jeg opp med blått hår. Jeg syntes det var knallstilig, men ville heller lysne det opp en del. Ser nå at bildene ljuger en god del, for håret mitt er myye mer grønt enn det. Jeg klippet meg skulderlengde, tok undercut og fikk ihvertfall et bedre alternativ til hårfarge. Nå skal jeg tilbake til min naturlige hårfarge, fingers crossed! En eller aen gang skal jeg tilbake til Nikita for å få bort resten av fargen, og det gledes. 

Øynene mine holder på å falle sammen og jeg begynner å dovne av i beina, så jeg runder av her. Blir sliten av å sitte å tenke. 




SAMSUNG CSC

Egentlig sa jeg til meg selv at jeg skulle klare å publisere et innlegg hver andre dag, men ikke klarer jeg å lage et forhåndspublisert innlegg og jeg er heller ikke alltid i like oppegående form som gjør at jeg klarer å tenke klart. Jeg klarer det egentlig ikke nå heller, for, for det første så har jeg så utrolige konsentrasjonsvansker at jeg forsvinner helt bort i fra det jeg holder på med. (kan allerede si at den ene katten vår skvettet og da la jeg fra meg pcen for å vaske det bort. Når jeg satt meg tilbake for å skrive igjen, så kom den andre katten og da måtte jeg gi han mat. Kan tro jeg bruker lang tid på å skrive et innlegg) For det andre så har jeg hatt en så utrolig verkende kropp i dag at jeg måtte hive i meg ekstra smertestillende, men det fungerte ikke skikkelig det heller. I tillegg går jeg jo på de tablettene som gjør at vekten skyter til vers og det er jeg ikke helt positiv med. Heldigvis er det bare 13 dager igjen så skal jeg til revmatolog og da håper jeg at jeg blir satt på noe annet. For det er ikke bare gode ting jeg hører om de jeg går på nå. 

Formen i dag har vært lik som hele denne uken. Jeg har vært trøtt, utmattet fra topp til tå og rygg, knær og bein har smerter. Jeg fikk låne Tens for å bruke på ryggen og det får meg hvertfall over på andre tanker. I morgen håper jeg at jeg får enten trent litt eller tatt yoga på LiveGym, for jeg kjenner at det trengs. Jeg hadde store forhåpninger i dag at jeg skulle klare det, men den gang ei. Vi hadde også besøk av niesen min til klokken 18 og etter det har jeg ligget strekk ut på sofaen. Heldigvis er det helg i morgen og jeg håper helgen bringer noe godt, for det trenger jeg nå. Jada, selv om jeg har fri hver dag, så vil alltid fredag være helg. Alltid. 

SAMSUNG CSC




Akkurat nå ligger jeg på sofaen. Er trist, sliten og kroppen vil ikke reise seg opp. Det kribler i armer og ben og alt jeg vil er å ligge her til alt er over. Hodet mitt begynner å bli fullt av signaler som omfatter smerter. Kroppen min begynner å bli så alt for sliten etter alle disse månedene. Jeg har en skikkelig fatigue dag.

Jeg tror jeg kunne ligget her resten av dagen, for det var så deilig å bare legge seg nedpå. Jeg har gjort så alt for mye den siste uken og det tærer på. Jeg er ikke skapt for å stresse for andre enn meg selv. Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg har faktisk nok med meg selv. Jeg har venner som bryr seg og jeg bryr meg om de. Jeg har venner som sliter med kroniske sykdommer også. Jeg har alltid noen å snakke med, men jeg tror ikke alltid det er like lett å forstå, så jeg blir innestengt med mine egne følelser. For ja, det er utrolig vanskelig å kunne fatte hvordan andre har det. Å kjenne på de samme følelsene og tankene. Det er ikke så lett å forstå. Derfor er det en lettelse å ha noen nærme som sitter i samme båt som meg.

Helt siden jeg våknet i dag, så visste jeg at det kom til å bli en shitty dag. Hele kroppen ga i fra seg et signal om at dette ikke er greit. Jeg sitter nå hos foreldrene mine og skal være her til det psykiske og fysiske er i orden igjen. Jeg har sovet, jeg har prøvd å gjøre ting, men det går i sakte film, jeg har handlet, jeg fikk pakket ut litt og da kjente jeg at nok er nok. Så i dag skal jeg ikke være produktiv, jeg skal ta vare på meg selv. For det er det som er viktig

Jeg føler meg som en 8-9. Og det er slitsomt. 




SAMSUNG CSC

Har ikke lyst. Orker ikke. Er for sliten. 

Jeg har drøyd og drøyd for jeg klarer ikke tenke nok til å sette meg ned å skrive.

I dag ligger jeg på en 5,5 på smerteskala fra 1-10. Ikke helt ulevelig, men heller ikke helt behagelig. Det ble litt for mye gåing på Møgedalsmarknaden i går og det likte ikke min kropp, så da måtte jeg ty til krykkene. Best friends in crime. I går kveld klarte jeg å komme meg ut litt, så det ble festligheter til ut på kvelden. Selv med en verkende kropp, så klarte jeg å kose meg, noe som betyr mer enn noe annet. 

Jeg fikk plutselig en melding fra min fastlege sist uke, der de hadde funnet borrelia i ryggmargsprøven min. Måtte selvfølgelig også inn å lese epikrisen fra sykehuset og jeg syntes det var rart de ikke ringte til meg når de sa at de skulle. Men da reiste jeg til Haugesund for å ta en blodprøve jeg trodde jeg skulle ta, noe som viste seg å være helt feil. Jeg fikk time hos fastlege for å finne ut hva vi skulle gjøre videre og da ble vi enige om å sette meg på antibiotika i tre uker. I dag er jeg på 6 dagen og det er fortsatt en god del igjen.

25 oktober skal jeg til revmatolog og er veldig spent på hva hun sier. Jeg skal også prøve å finne meg en praktikantjobb der jeg kan prøve meg litt ut kanskje noen timer i uken. Jeg har allerede sett meg ut en Buddy butikk jeg har lyst å høre med, så jeg krysser fingrene. Jeg tror selv det vil være godt for meg å komme meg ut i noe, men det vil jo selvfølgelig være vanskelig. Det er jo ikke barebare å begynne i noe nytt etter 7 måneder borte fra alt. Men det skal bli herlig for både meg og sykdommen. 




SAMSUNG CSC

Hvordan har jeg det i dag egentlig? Jo, det går ihvertfall fremover. Er trøtt for tiden og vil aller helst bare slappe av, men noen ganger må man bare hoppe i det å gjøre noe annet. Jeg er begynt på LowFODMAP, så det skal bli spennende å se hvordan magen min reagerer, for den har ikke vært god på mange mange år. Bort med hvete, inn med glutenfritt. Ut med melkeprodukter, inn med laktosefritt. Så i dag handlet jeg glutenfrie kjeks, laktosefri melk og yoghurt og såklart pålegg som jeg kan spise. Jeg og mamma lagde speltbrød i går som jeg kan spise, så nå må jeg bare prøve å holde det gående. 

SAMSUNG CSC

Ute skinner sola, men jeg merker at det nærmer seg høsttemperatur, for jeg har gått med parkas i hele dag selv om solen varmet.  NAV ringte meg også for å spørre om jeg ville bli med på et prosjekt som skal prøve å få unge mellom 18-30 år ut i jobb. De fikk nå skrive meg opp, men jeg vet ikke om jeg er frisk eller dårlig om to uker, så da får jeg ta det som det kommer. Sykehuset skulle også ringe meg i løpet av denne uken for å gi meg svarene på ryggmargsprøven, men den telefonen har jeg ikke hørt eller sett noe til... Krysser fingrene for at de ringer snart. 

SAMSUNG CSC

I morgen reiser jeg tilbake til leiligheten min for å male. Maling ble kjøpt i dag og nå er det bare å få den på - etter maskering og dekking såklart. Gleder meg til å få en ny farge i stuen, for den jeg har nå blir så gul i forhold til taket. Jeg valgte fargen Sjøgløtt/Sjøglimt og jeg syntes den var kjempe fin. Det var en blanding av grønn, blå og hvit. Pastell blå rett og slett. Og det passer PERFEKT til den nye stilen jeg skal ha i stuen! Klarer nesten ikke vente! 

Nå vurderer jeg faktisk å sove en liten halvtime, for øynene mine begynner å lukke seg ufrivillig. Skal bli godt med en liten blund også, for jeg var oppe klokken 7 i dag og ville helst sove lenger men..




SAMSUNG CSC

Hei alle sammen. Vet dere hva? Dagen i dag har faktisk vært veldig god! Hodeverken fra ryggmargsprøven er nesten forsvunnet (heldigvis, ellers måtte jeg kanskje tatt ploodpatch) og kroppen har oppført seg så som så.  Stivner i knærne, ryggen verker og jeg føler meg stiv som en stokk, men utenom det så har jeg det ganske fint. 

I dag kom jeg hjem til Sand etter en overnatting i Haugesund. Dagen i dag er faktisk det jeg har gruet meg mest til i løpet av disse testene. Gastroskopi. Når jeg satt inne på venterommet og hørte at personen der inne brakk seg, så kjente jeg nervene spre seg ut  hele kroppen. Men det gikk bra, lite brekninger og kjapp undersøkelse, så det var ikke noe skremselspropaganda. Har ingen problemer med å gjøre det igjen om jeg må. Det er ikke hver dag du får stappet en slange på 2-3 cm rett ned i magen, men i dag var dagen for at jeg skulle få det. Nå skal jeg også gå på en kostholdsplan, med litt for mye avanserte ord, men jeg skal nok få til det også. 

SAMSUNG CSC

Siden jeg føler meg så bra så satte jeg av tid for å oppdatere litt på Forever siden min, slik at jeg følger med litt i den verdenen også. Av og til kan det bli litt for mye for ei som ikke er helt tipp topp i helsekategorien, men jeg prøver ihvertfall å henge med så mye som mulig. Å ha en egen virksomhet, som for det meste går via sosiale medier, så er det litt mye informasjon og oppdatering som skal til. Jeg prøver såklart å nå ut til så mange som mulig, men det er ikke bare bare det heller. På Instagram prøver jeg å legge ut litt bilder av mitt eget bruk med produktene, nyheter og kampanjer. Instagrammen min finner du HER, i tilfelle du vil følge med og er nysgjerrig. Jeg har også en egen blogg hos Forever Living, men nå som jeg har startet opp her igjen, så blir det minimalt med innlegg der inne. Bloggen finner du HER. På Facebook har jeg også en egen side og der heter jeg bare Anette Granberg. Om det er noe du lurer på, så er det bare å slenge inn en kommentar her eller kontakte meg på Facebook eller Instagram. 

SAMSUNG CSC

I dette øyeblikk så prøver jeg å manne meg opp til å dusje, men det er et ork hver gang. Det blir aldri bedre. Men dusjing må til det også, selv om det er like dritt hver gang. Først så skal jeg slenge i en hårkur, som er en blanding av Forever Living produkter og den er SUPER! Så det er planen nå, sitte med den i 30 minutter også hoppe i dusjen. Sneiks. 




God morgen. Rundt meg har naboene satt seg i bilene sine og kjørt til jobb, imens her sitter jeg og har null grunn til å være oppe. I dag våknet jeg klokken fem, hvorfor? Har ingen anelse. Eneste som gjorde at jeg ikke fikk sove igjen var på grunn av ryggen. Jeg har problem med at om en kroppsdel blir ligget på for lenge, så er det vondt og når jeg har vondt, så får jeg ikke til å slappe av.  Har du prøvd å klare å sovne uten å være avslappet? Det er helt umulig. Jeg prøvde å drøye tiden med å ligge på telefonen, men jeg ble bare mer og mer støl, så da var det like greit å gå opp å sette seg i sofaen. 

Ryggmargstesten aka spinalpunksjonen er vell gjennomført, så nå er det bare et tidsspørsmål når jeg får prøvesvarene. Vondt var det vell da ikke. Hadde ikke et tegn til smerter engang. Heller et ubehag, men selvfølgelig.. Det er ikke noe man gjør hver dag heller. Det vonde kom jo heller etterpå. En sinnsyk hodeverk og skikkelig øm rygg. Men jeg ble ikke skremt bort av det, så det er ingen problem om jeg må ta prøven igjen. Hvor lite medgjørlige personene rundt meg har vært som har fortalt at det var vondt som et helvete, vet ikke jeg, men de har ihvertfall ikke vært mye samarbeidsvillige. 

Nå gjenstår ''bare'' gastroskopi igjen, så kan jeg forhåpentligvis slappe av til oktober. Det skal bli godt. Nå skal det være noe helt frem til 19 september, så har jeg ikke time før 25 oktober igjen. Men ingenting er bedre enn å få tatt alle prøvene raskest mulig, såklart. Kanskje det går an å finne ut av noe da. Til nå har ingen lykkes, men det er jo lov å håpe. 

Frokosten roper kjenner jeg. Også skal jeg ta en god og kald Red Bull, for koffein var viktig fikk jeg beskjed av både sykepleier og lege når jeg tok testen. Forstår det godt, for den hodeverken vil jeg helst slippe unna med i dag. 




I dag er det en slik dag hvor jeg kjenner sommerfugler i magen og en uvitenhet. Jeg reiser tilbake til Haugesund i dag, for i morgen tidlig skal jeg ta ryggmargsprøve, eller spinalpunksjon på fint. Det har jeg aldri vært oppi før og det merkes i magen. Men jeg er fortsatt rolig og tenker at jeg må igjennom det uansett, så da er det ingenting å gjøre med det. 

Sist uke var så forferdelig at jeg håper det tar en stund før jeg opplever noe sånt igjen. Det eneste jeg klarte å gjøre var å ligge på sofaen. Innimellom gjorde jeg jo småting selvfølgelig, men det var ikke mye som skulle til før jeg fikk vondt. Jeg ble liggende hele helgen, men klarte å komme meg ut sammen med mamma for å bevege på meg. Det var en så trykkende smerte og en så intens tanke om at dette går til helvete. Jeg sov og sov og sov og klarte aldri å bli uthvilt. Jeg sov bort hele fredagen og hadde ikke mange timene på lørdagen jeg var våken heller.

Denne helgen derimot følte jeg meg så oppegående og bra i form at jeg gikk ut med noen venner. Det var deilig å føle seg normal igjen. Føle at jeg faktisk passet inn i samfunnet rundt meg. Glemme at jeg ikke liker meg rundt mange folk, glemme at jeg hadde hatt noen virkelig dårlige dager. Lørdagen ble bra. Den ble fantastisk bra. Søvn var det derimot lite av. 1 time søvn, som ikke var sammenhengende engang. Å være edru, men å bare klare 1 time søvn går virkelig utover den psykiske og fysiske. Søndagen var vond. Jeg var så sliten i både kropp og i hodet. 

Livet er en dans på lego, rett og slett. 




I dag startet morgenen klokken 04. Ikke akkurat en vanlig ideèl tid å stå opp på, men for meg, så begynner det å bli helt normalt. Jeg våknet da klokken 04 og lå i sengen til den nærmet seg 07. Hadde jeg bare vært i leiligheten min så kunne jeg ha stått opp med engang, men når jeg bor hos foreldrene mine så vil jeg helst la de sove. Så da tittet jeg på youtubevideoer, leste litt nettartikler og prøvde alt jeg kunne for å få tiden til å gå. Klokken nærmet seg kvart på syv og da tenkte jeg at NÅ orker jeg ikke ligge i sengen mer. De sier jo at du skal ikke ligge i sengen om du ikke får sove, men de tenker nok ikke på personer som våkner før fuglene lager lyd og at de bor sammen med andre. 

Ryggen min knaste, nakken min hadde stivnet, men beina kjentes bra ut for en gang skyld! Jeg fikk greit på meg sokker og klær og planla at siden det var så tidlig på'an, så kunne jeg flette håret. Joda, det gjorde jeg imens Modern Family ruller i bakgrunnen. Sola tittet mer og mer inn stuevinduene og jeg tenkte at i dag må jeg klare å få gått en tur. Ja, jeg er ikke vanskelig når beina endelig vil samarbeide, så jeg slengte på meg joggeskoene, solbriller og Koss-headset og gikk ut døra. Det var et godt mot som lå langt inni meg og jeg var sikker på at selv om jeg går denne turen nå, så kommer beina til å verke som et h****** etterpå. Og det hadde jeg nok rett i du. Jeg klarte ihvertfall å være 20 minutt ute, for å klare å gå 1849 steg. Joda, jeg er så ocd at hvert steg teller. Derfor er det godt med en klokke som både registrerer søvn og antall steg du klarer å gjennomføre på en dag. Jeg har et mål på 5000 og i dag er jeg godt på veg vil jeg si. Har over 3000 nå og klokken er fortsatt før lunsj. Hurra for meg. 

Følelsen i venstre foten er så som så. Har litt svikt i kneet noen ganger, men det går seg til vett. Ikke noe å bekymre seg for. Jeg holder meg jo fortsatt på beina eller hva? Prøvde meg på noen utfall i en bakke imens jeg gikk, tror det er det som er årsaken. Men det er egentlig verdt det, for så lenge jeg får bevegd beina og får strekke de litt, så er jeg glad. Er ikke bare bare å sitte mye i ro. 

Nå skal jeg jobbe litt med Forever også har jeg egentlig ikke noe plan resten av dagen. Kanskje en tur til i kveldinga? Har'ke peiling, men beina skal bli bedre før jeg planlegger. Må bli flinkere til å lytte til hvordan kroppen har det, så da starter jeg smått i dag. Har jo fått hevn for det hele helgen. Har bare ligget inne med så utrolige smerter at det var rett før jeg vurderte motorsaga. Energi var det heller ikke noe av, så da ble jeg bare liggende på sofaen og i sengen med Jon Blund på besøk. Det må da værra lov! ;-)

 




I dag er det den dagen hvor jeg bare har lyst til å legge meg ned å sove. Bare sove hele dagen. Jeg er så trøtt og så sliten at øynene mine vil bare klistre seg igjen hver gang jeg blunker. Jeg var hos lege på mandag, men der ble jeg ikke noe klokere. Jeg fikk ingen svar på hvorfor jeg har det slik. Beskjeden jeg fikk var at jeg sov på dagtid og da var det en selvfølge at jeg ikke fikk sove på kvelden. Det er jo ikke en selvfølge når jeg går trøtt hele dagen, men fortsatt så kan jeg sove to timer og våkne klokken tolv på natten for da får jeg ikke sove lengre. Også har jeg eg prikkende følelse i bena, akkurat som om det er dyr som ligger å kravler i huden på meg. Jeg kan klø meg til blods for det er så irriterende. Men fortsatt så var det ingen tegn til interesse. ''Du sitter for mye i ro og kroppen kjenner deretter etter mer'' 

Jeg gleder meg til EMG. Jeg gleder meg for jeg håper noe slår ut. Jeg vil at noe skal vise, for fastlegen min enset ikke tanken med å henvise meg videre. Hun henviste meg til nevrolog og det var nevrologen som begynte hele utredningen. Jeg har tatt så mange glass med blod at jeg klarer ikke følge med hvor mye lengre. Det ble tatt blodprøver hele tiden i håp om at det skulle slå ut på noe, men gjorde det det? Nei. Det var liksom ikke noe mer å gjøre føltes det ut som. Selv om jeg visste at det var flere tester jeg kunne gå gjennom. Det var vell flere som kunne se på meg? Jeg ble totalt knust. Var det bare hodet mitt som spilte meg et puss? Var det bare illusjon?

Nevrologen ble nesten min bestevenn. Hun hørte når jeg pratet, hun virket interessert og hun ville hjelpe meg. Etter en gang, så var alt satt i gang. Da hadde hun henvist meg overalt hvor hun visste det kunne være noe hjelp i. Dessverre var jo hun bare vikarlege, så hun hadde sin siste dag to dager etter jeg var der siste gangen. Typisk. Heldigvis skulle hun kanskje tilbake i november-desember og da håper jeg at jeg kan komme tilbake til henne. For hun var en engel. Hun fikk meg til å håpe igjen! For nå visste jeg at det var noe på gang. 




På lørdag klarte jeg å komme meg ut. Jeg klarte å overtale kroppen min til å holde ut fra lørdag til søndag. Vell, det var vell ikke helt en overtalelse, men heller evnen for å slenge på seg et smil imens smertene murret rundt i kroppen. Jeg overlevde turen på tre timer, selv om jeg kjente at det ikke var akkurat det jeg hadde lyst til. Kroppen fungerte i kjerka og også på festen, helt til klokken bikket ni. Da ble alt verre og smertestillende hadde allerede vært utav kroppen i noen timer. Å som jeg pinte meg gjennom den neste timen. Både for å ha det bra og å vise resten at jeg ikke hadde noen problem. Til slutt ble det nok. Det ble nok både psykisk og fysisk. Jeg måtte bare komme meg opp på hotellrommet og der ble jeg. Jeg fikk med meg forrett, middag, dessert og en time ekstra. Selskapet var ikke over, men jeg klarte ikke mer.  

Turen hjem var ikke noe bedre. Jeg frøs, hadde utallige smerter og var så utrolig sliten etter gårsdagen, men jeg visste at jeg måtte jo komme meg hjem. Jeg visste bare at når jeg kom hjem, så måtte jeg allikevel hjem til Haugesund senere på kvelden. Først tre timer til Sand også ble det 2 timer hjem til Haugesund. Det tar på. Om det ikke vises, så tærer det så utrolig i både hode og kropp. 

I dag var jeg hos legen igjen og der var det ingenting nytt å høre. ''Ikke sunt å sove på dagen,'' ''dårlig syklus'', blabla. Heldigvis var ikke det grunnen til hvorfor jeg var der. Hvordan kan det være så enkelt å si for de som er friske, at det bare er til å gjøre ditt og datt. Hvordan kan de forstå at det ikke er så enkelt for meg å ikke sove på dagen, når jeg er så sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det. Hvordan kan de si at det er derfor jeg ikke får søvn på nettene. Hvordan kan de påstå sånne ting, når de ikke vil høre på det pasienten har å si.

Nå har jeg nå fått både MR time, time til spinalfunksjon og time tilbake til revmatismen. Fortsatt venter jeg spent på time for å svelge slange, EMG og allergitester. Nevrolog og hudlege er det jeg har fått unnagjort, men jeg er fortsatt under utredning. Bare alle timene jeg vet jeg skal på er vanskelig å ikke bli sliten for. Nå skal jeg skifte laken og sengetøy og legge meg. Jeg har fått lite søvn, pint meg igjennom så kraftige smerter at jeg skulle ønske jeg ikke hadde ben og jeg har virket frisk. Men skinnet kan virkelig bedra. 




SAMSUNG CSC

Etter to og en halv time kan jeg endelig si meg ferdig.Jeg skal ærlig innrømme at de 180 minuttene ikke gjorde noe særlig godt. Først får jeg så intense smerter i foten at den dovner av og etterhvert får jeg bare flere og flere smerter oppover ryggen. Det å ligge på en behandlingsbenk uten noen relasjon til klokken, og når du i tillegg da har vondt en plass, så er det ikke bare å glemme bort tiden. For tiden er der. Og den går saakte. Men jeg klarte det og nå har jeg nye vipper og er klar for bryllup. 

For det er ikke barebare å skulle bestille seg en time for å få en behandling. Det er ikke bare å tenke ''imorgen skal du være frisk'', for da skjer ihvertfall det motsatte skal jeg si deg. Jeg må først våkne og da får jeg vite hvilken form jeg er i. Da kan jeg begynne å planlegge hva jeg skal og ikke skal. Men jeg lærer ihvertfall meg selv å kjenne. Det skal jeg ha. Følger jeg følelsene? Niks. Hører jeg på kroppen min? Niks. Jeg gjør det jeg vil jeg også tar jeg hevnen som den kommer senere. For den kommer uansett. Må jeg bli flinkere til å høre? Ja. 

SAMSUNG CSC

Vi mennesker kommer aldri til å bli flinke til å høre på kroppene våre. Vi er bare skapt slik. Noen er jo flinkere enn andre selvfølgelig, men jeg er ihvertfall ikke en av de flinke. Jeg er flink når jeg først har fått hevn for det jeg har gjort. Da hører jeg på kroppen min, for da er jeg i så elendig form at jeg kan ikke noe annet. Har jeg en god dag så utnytter jeg den, da får det heller bare bli slik det blir. For i løpet av den gode dagen, så føler jeg meg frisk og da må jeg få lov til å vise at jeg er frisk. 




SAMSUNG CSC

I dag er det ikke en dag jeg har lyst til å hoppe rundt fordi jeg er så glad og livet smiler. I dag er det den dagen hvor jeg må bruke krykker for å gå lengre distanser og vil aller helst ligge på sofaen uten å gjøre noe. Denne uken har ikke startet helt slik jeg hadde håpet. I det jeg åpnet øynene i dag tidlig forstod jeg at det ikke kom til å være noen happy day. Det første som smetter opp i huet mitt er ''Faen'' Det er ikke til å legge skjul på engang, for da vet jeg at det å stå opp kommer til å ta tid og tappe krefter. Å kjenne på en følelse hvor nerver og sener river seg opp etter å ha grodd sammen, det er ikke noe jeg har lyst til å kjenne på for ofte. Men hver morgen gjør jeg det. For hver fot som setter seg ned på gulvet, kjenner jeg en intens smerte i knærne som gjør at jeg bare vil sage av meg beina. Det er så vondt at jeg jubler hver gang jeg fortsatt står oppreist. Når hele kroppen er stivnet til is og du vet at klærne må på, så er det ingen enkel måte å gjøre det på. Det verste er jo sokkene. Å måtte bøye seg ned for å ta på seg et par med sokker er jo en hel joggeperiode for meg. Hele ryggen er stiv som en stokk og ikke skal den være medhjelpelig heller slik at påkledningen skal bli enkel. Nei, helst vanskeligst mulig. Det er det visst det kroppen min liker har jeg lært. Alt skal helst være vanskelig. 

Ikke er det bare til å legge seg igjen for å sove heller, for når smertene først er inntatt så får jeg ihvertfall ikke kroppen til å dovne inn i drømmeland. Men av og til er nok det bare løsningen. Det er mange ganger jeg bare slokner på sofaen for jeg er så utmattet og trøtt at jeg ikke klarer annet enn å sove. Øynene blir så tunge at de bare smeller igjen. Og kroppen, den ligger bare der og venter på å få fred i de minuttene til timene det tar før jeg våkner igjen. Om jeg får energi igjen? Nei. Her er det bare tapping av energi. Jeg har energi nok til å late som jeg har energi. Jeg tror vi sier det slik. For det er jo faktisk slik det er. Late som om jeg er frisk. Late som om jeg klarer ting jeg egentlig får hevn for senere. Late som om alt er bra. Jeg har det jo ikke bra. Jeg har det bra på de dagene hvor jeg kan fungere. Fungere slik at hverdagene mine blir litt mer normale. De dagene smertestillende tar bort alle eller noen av smertene. Når jeg kan gjøre husarbeid, løpe etter niesen min eller bare være oppegående. Det er skikkelig deilig. 

I morgen må jeg bare bite i det sure eplet og spandere på meg selv. Jeg sitter med en leilighet verdt en del tusenlapper og noen ekstra regninger som må betales hver måned og jeg er ganske redd for de pengene jeg har. Men, i morgen skal jeg ta påfyll av vippeextension og jeg tenker at vet du hva.. Jeg fortjener det. Jeg har brukt en annen salong, men hun har ferie denne uken og jeg trenger sårt nye vipper før lørdag. Da er det nemlig bryllup og jeg vil være fresh og fin, så da støtter jeg den lokale salongen. I tillegg kjøpte jeg meg en 50 talls kjole i Danmark i sommer som jeg gleder meg til å bruke. Krysser fingrer og alt som går an at kropp og hode fungerer bra og at det ikke blir noen tidlig kveld. 

Nå har jeg nettopp inntatt en kopp kakao for å få varme innvendig også samler jeg opp energi for å ta en dusj. En varm god dusj er det beste som finnes med smerter i beina, men å komme seg i dusjen er det verre med. Derfor får jeg bare hoppe i det slik at jeg slipper å grue meg mer. 




Det er mye å fortelle, men alt for mye å tenke igjennom. Jeg måtte gi opp drømmen som bilmekaniker mars i år. Jeg er blitt syk. 19. mars våknet jeg opp med enorme smerter i korsrygg og bein. Det var utrolig ubehagelig og vondt å gå. Med andre ord, jeg klarte nesten ikke gå. Knærne var overfylt med skarpe kniver som stakk for hvert steg jeg tok. Det strålte nedover beina og det kjentes ut som om skjelettet skulle svikte hvert øyeblikk. Dette var på en søndag og jeg gruet meg til bussturen frem til Haugesund. Paracet ble tatt, men om det fungerte.. Nei. Jeg overlevde bussturen, sleit meg inn til leiligheten, heiv meg i sofaen og der ble jeg til det nærmet seg leggetid. Dagen etter skulle jeg starte i utplasseringen, siden skolen ville at jeg skulle rundt å prøve andre bedrifter. Men da jeg våknet opp, måtte jeg si det i fra meg. Det gikk bare ikke. Jeg klarte ikke komme meg opp på bena, det var for vondt. Dette er starten på det som ble et helvete. 

Jeg fikk legetime dagen etter på Sand og måtte da klare å komme meg hjem igjen. Heldigvis med lite gåing. Jeg forklarte og viste og ble henvist til revmatismesykehuset. Dette her var jo ikke normalt. På revmatismen ble det tatt ultralyd, men ingenting slo ut. Jeg har tatt over 30 glass blodprøver, men ingenting der heller. Vi har prøvd igjen og igjen med blodprøver, men når ingenting viser, nei da er det jo ingenting galt da. Hvorfor er det blitt slik? Hvorfor må blodprøvene vise noe unormalt for at du skal feile noe? Hvorfor må vi trygle på våre knær for at vi skal bli trodd? DET er ikke normalt. Jeg var redd jeg skulle få i svar at alt er psykisk. At ingenting av dette egentlig skjer. At jeg er hypokonder. 

Ingenting skjedde mellom mars til nå i august. Ingenting ble funnet og jeg har grått, vært frustrert og lei for at jeg går rundt slik som dette. Gud, jeg har grått i mange timer. Ting ble verre. Jeg glemmer fort, jeg har talevansker, jeg får ikke plassert fingrene der jeg vil ha de, jeg har smerter. Masse smerter. Hele kroppen lider av smerter. Det er vondt å bøye seg, sitte, stå, bare det å snakke. Kroppen vil ikke fungere. Jeg fikk time hos nevrolog og jeg takker denne nevrologen for alt. Hun forstod. Hun henviste meg til all slags prøver og jeg venter bare på innkallelsene. Det beste av alt, så fikk jeg setningen jeg har ventet og lengtet etter. ''Dette er ihvertfall ikke psykisk, men fysisk'' Å få høre dette, var som å få ti kilo av skuldrene. Det var en glede. Endelig får jeg det bekreftet. Jeg har følt at mennesker rundt meg, ser på meg som om jeg er dum. De ser jo ikke de verste dagene. De dagene jeg vugger meg i søvn, når jeg gråter fordi jeg ikke orker, de søvnløse nettene for smertene skyter ut i alt som heter ledd. 

Nå har jeg hevet lærekontrakten min, bor hjemme på Sand med familien og venter på svar. Nevrologen tok en patergitest, som vil si tre store stikk på hver arm, for å se etter reaksjon. Jeg fikk allergisk reaksjon etter 10 minutter og hun satte Bechet's som et alternativ på sykdom. Nå kan jeg senke skuldrene litt mer, for jeg har ihvertfall et alternativ. Forhåpentligvis får jeg et konkret svar etter at jeg har vært igjennom prøvene jeg skal. 

I dag er det ikke en god dag. Med bein som kjennes ut som ti mursteiner og en pressende smerte inne i skjelettet. Det er ikke noe jeg vil at andre skal oppleve. Jeg får smertestillende for det, ja det gjør jeg, men det er ikke alltid de fungerer slik de skal. Slik som i dag for eksempel. Jeg kan ikke sitte å planlegge ting frem i tid, for jeg vet aldri hva som kommer neste dag. Jeg vet ikke når jeg er dårlig, utmattet og trøtt. Jeg orker ingenting lengre. Jeg går konstant trøtt og med en utmattet kropp. En kropp som har fått nok. Hver morgen gruer jeg meg til å reise meg opp av senga. Bare det gjør meg sliten, for jeg må bruke så mye krefter i å klare å reise meg for å gå bort til skapet å finne klær. Så må jeg sette meg for å bruke enda flere krefter for å ta på meg sokkene, for det begynner jeg å slite med å gjøre selv. Etter at klærne er tatt på, så må jeg gå på badet for å stelle meg også kommer min verste fiende. Trappen. Du kan tenkte deg at du må klare 14 steg med bein som ikke klarer å holde din egen kropp. Bein som veier flere kilo mer enn du er i stand til å klare å bevege. Knær som stivner i mens du sover og som revner hver gang du tar en bøy. Det er ikke enkelt og det er heller ikke godt. 

Nå har dere fått en historie på hvorfor jeg har vært borte her i fra. Det var ganske godt å begynne å skrive igjen og jeg vil prøve å holde det oppegående. Hvor mye kan jeg skrive? Det kommer an på hvordan form jeg er i. Det blir oppdatering når jeg føler for det, for jeg kan ikke tvinge kroppen til å gjøre noe den ikke greier. Hodet mitt er også utmattet, så jeg må ta hensyn. Noe jeg er for dårlig til. Jeg MÅ lære meg å høre hva kroppen har å si. Viss ikke så blir jeg sengeliggende. 

Tusen takk. Tusen takk for at familien er der for meg og støtter meg igjennom dette. Jeg hadde faktisk ikke klart det alene. Jeg er 19 år og har en kropp som ikke vil fungere som en 19 årig. Sånn er det bare. Slik er det å ha en usynlig sykdom. Jeg ser kanskje frisk ut, men gud som jeg sliter. 




Som flesteparten av dere vet, så er jeg blind på høyre øye. Dette har ført til mange nedturer, men også flere positive ting. Helt ærlig, så hater jeg det. Det er ingen sin feil at det er blitt sånn, men jeg klarer ikke la være å ikke like det. Jeg hater å vise det frem til nye personer. Det er en av grunnene til at jeg har skrå pannelugg. Med den kan jeg skjule øye og få minst mulig oppmerksomhet pågrunn av det. 

 

Da jeg var 1 og et halvt år fikk jeg syndromet Coats Disease. Dette er en øyesykdom som legger seg bak øyet. Det vil si at netthinnen min er skadet og ubrukelig. Det som har skjedd er at netthinna mi er lagt seg på feil plass og synsnervene er blitt ødelagte, så jeg er totalt blind. Denne sykdommen er sjelden at jenter får, men hei, her har jeg fått det. Det som skremmer meg mest, er at siden jeg har dette er den en liten sjanse for at jeg kan bli blind på det andre øyet også.. Jeg er blitt fortalt at da jeg var noen måneder gammel, så hadde foreldrene mine tatt bilder av meg og da la de merke til noe som ikke skulle være der. Det ene øye fikk refleksjon av blitsen, men ikke det andre. Slik foregikk det, og jeg ble sendt til øyeleger og spesialister. Jeg hadde nok flere undersøkelser, men fikk vite til slutt at jeg hadde denne diagnosen.

 

Coats Disease er helt smertefritt og jeg kjenner ingenting ubehag. Det hender at det spesielt er på høyre øye jeg får et skikkelig høyt trykk og at det kjennes ut som om øyet mitt er på vei til å trille ut. Men dette er bare på spesielle tider da pollensesongen starter osv. Det er bare noen få i hele Norge som har denne sykdommen. Det legene stusser på er hvorfor jeg fortsatt har bevegelsesnervene i god behold. Når jeg ser til venstre, høyre, opp eller ned, så følger fortsatt det blinde øyet med. Bevegelsesnervene pleier ikke å fungere når denne sykdommen er rammet øyet, men der har jeg da vært heldig. 

 

Da jeg begynte i barnehagen husker jeg ikke mye av, men ingen skjønte nok hva dette i øyet var. De voksne fikk beskjed slik at de visste at jeg alltid måtte være på en spesiell side om vi skulle noe, slik at jeg kunne se at det var noen vedsiden av meg. Da jeg begynte på skolen, gikk jeg i samme klasse med de jeg gikk i barnehagen med og det var da spørsmåla begynte å komme. Hva som hadde skjedd, ble jeg født med dette her, hvordan er det og hvorfor jeg har gråhvit pupill. Svara var ikke lette, for jeg visste ikke så mye om det selv. Lærerene fikk også beskjed om hva jeg hadde, så jeg husker at jeg alltid satt på høyre side. På ungdomskolen startet jeg med mange nye elever da kommunen ble slått i sammen. Det startet med få spørsmål, men jeg fikk såklart mange spørsmål i 10ende klasse også for de klarte ikke få inn hva som egentlig har skjedd og hvordan det fungerte. I 5 klasse fikk jeg en stor suprise av meg selv. Det var skummelt, men også litt godt. Jeg begynte å merke at jeg hadde mye bedre følelse på høyre side av meg. Om folk var i nærheten, klarte jeg å kjenne at det var noen der. Da folk skulle prøve å lure meg med å stå å vifte slik at jeg ikke kunne se det, så slengte jeg armen mot dem og holdt i armen til personene. Jeg har ekstra kraftig reaksjon og merker fort om det går folk vedsiden av meg. 

 

Tilbake til når jeg møter nye folk. Jeg trives ikke i nærheten av folk jeg ikke kjenner. Dette er pågrunn av det sosiale og pågrunn av øyet. Jeg liker ikke helt å svare på hva som er skjedd siden jeg ikke liker det godt selv. Jeg liker ikke at folk syntes synd på meg pågrunn av dette, for jeg føler meg som en hjelpesløs person. Jeg er fortsatt en normal person og jeg klarer meg helt fint. Alt er nomalt utenom at jeg bare ser på et øye. Livet mitt videre kommer til å ha nedturer selvfølgelig. Min store drøm er å få jobbe på et verksted, men da må det bli tatt hensyn. Det må være stor plass rundt meg, ting kan ikke bli viftet med og jeg må passe på å ikke skade det eneste synet jeg har igjen. Før, så kunne jeg se dobbelt så godt som alle andre på det øye jeg ser på, men synet mitt detter ned hele tida. Dette er en grunn for at jeg må bruke briller. Alt som er på avstand blir skoddete og av og til kan til og med ting nærme bli uklart. I år har jeg vært mye inne hos øyenlegene mine og det er fordi jeg har slitt så med syn, hodeverk og trykk i øynene. Jeg svimlet hele tida, hodeverk konstant og alt ble helt tåkete. Da slo det meg, nå kommer jeg til å få verdens tristeste tilbakemelding. MEN, jeg var heldig. De trodde det bare var virus på balansenerven, ellers fant de ikke ut noen ting. Jeg går fortsatt med hodeverk i ny og nè, men ikke så ofte som da.

 

Når jeg vet jeg skal bli tatt bilde av, så stresser jeg livet av meg lenge før. Jeg må ha panneluggen rett og prøve alt jeg kan for å ikke vise øyet. Jeg føler meg rett og slett ikke komfortabel. Bilder rett fremfor meg er helt forferdelig. Da må jeg ha panneluggen med, eller så bildene bli tatt fra venstre side. Det er nå når jeg har blitt eldre at øyet plager meg mer, før brydde jeg meg ikke, men nå skal jeg ut i verden å begynne livet, så da orker jeg ikke alt maset. Det går helt fint at folk spør hva som er skjedd, men noen folk skal ha alt så dramatisk. Jeg prøver å forklare hva som er galt, men da blir det bare ekkelt. Så det er liksom ingen måte å si det skikkelig på. ''Jeg er blind'' er det flesteparten får i svar. Så enkelt som det. Noe mer er det ikke å si, men det er da gravinga begynner, og omteksomheten. ''HAR DU GLASSØYE?'' Et av de mest normale spørsmåla jeg får. Jeg har ikke glassøye og jeg kommer heller aldri til å ville ha det. Jeg må forklare hvordan det er å se på et øye, og det er heller ikke lett. Folk holder foran det ene øyet og prøver å se hvordan det er, men det er ikke i nærheten av det. Jeg ser ingenting. Det er akkurat som om øyet ikke er der. Når du legger hånda foran øyet, så blir alt svart, ikke sant? Ikke hos meg. Det er ikke svart, det er ingenting. Det er vanskelig å forklare, men sånn er det. Ingenting. 

 

Dette var min historie om hvordan det er. Det er ikke lett og det er heller ikke behagelig. Jeg strever, men jeg klarer meg fint. JEG ER AKKURAT SOM ALLE ANDRE, BARE LITT MER SPESIELL. 

 

Og ja, jeg kan få billappen selv om jeg er blind. 





Litt ufattelig at jeg faktisk legger ut dette bildet, men nå ser dere hvertfall øyeforskjellen.




ANETTE GRANBERG



Mitt navn er Anette Granberg, 19 år og bosatt Sand/Haugesund. Jeg kjøpte min egen leilighet i november 2016 og var da lærling som bilmekaniker og trivdes med det. Det var jo drømmen min. Jeg måtte gi opp drømmen min i mars 2017 da hele ungdomslivet mitt ble snudd på hodet. Det hadde jeg ikke forutsett.

Anette


arkiv


· Desember 2017 · November 2017 · Oktober 2017 · September 2017 · August 2017 · Juli 2014


kategorier


  • » Helse og livsstil
  • » Hverdag



  • linker


    · blogg.no · Få din egen blogg!


    design







    Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
    Bloggen ligger på
    blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.